Mange er av oppfatningen at det å krysse Hardangervidda på ski er en idyllisk solskinnstur som bildet ovenfor, men min erfaring er at det er noe mer nyansert.
De første tre dagene av den 140 km lange skituren fra Finse til Rjukan, var preget av mye vind og minimalt med sikt. Det var først nå jeg forstod begrepet whiteout, som jeg tidligere kun hadde lest om i ekspedisjonshåndbøkene til de norske polfarerne Gamme og Ousland. Det å gå flere timer i strekk, uten å se lengre enn skistaven foran meg, var en prøvelse, men det gikk gradvis opp for meg at det primært handlet om den mentale innstillingen. Landskapet rundt meg var for det meste hvitt uansett, og hva gjør det egentlig om jeg ikke har sikt? Med ansiktsmasken trukket opp til under øynene, hetten godt over hodet og et par solide alpinbriller, så kunne uværet i stor grad stenges ute.
Da jeg i tillegg satt på Mozart-spillelisten min, var hele situasjonen egentlig ganske idyllisk. Jeg var hverken kald eller sliten, og følte meg bekymringsløs. Nå handlet det kun om meg, pulken og de snøkledde viddene. Dårlig vær er aldri mer enn et midlertidig fenomen, uansett hvor lenge det måtte vare.
Over de neste dagene sank temperaturen betraktelig, men uværet hadde gitt seg. På morgenen var soveposen dekket av rim, spesielt etter nettene der kvikksølvet sank under 30 blå, men det betydde lite når primusen endelig var i gang og kaffen stod klar.
Jeg fikk bekreftet hvor viktig det er å ha på seg gode ullklær, med tjukke ullkartanker i skiskoene og skallbekledning ytterst. Kulde er sjelden problematisk, så lenge man vet å kle seg!
Ferden fortsatte over de vindsvøpte vidder, i strålende sol og frisk bris, hele veien til Rjukan. Da vi endelig var fremme, tenkte jeg umiddelbart at dette skal jeg gjøre igjen, men da blir det med skiseil og kite.
William Byholt 