Nordvestpassasjen er navnet på den nordlige sjøveien som kobler Atlanterhavet sammen med Stillehavet via Canadas arktiske ekstremitet. Roald Amundsen ledet den første vellykkede båtekspedisjonen gjennom passasjen i 1906 – en strabasiøs ferd som tok tre år. De tilbragte to vintre i den lille inuittlandsbyen som Amundsen døpte Gjøa Havn. I dag er det ikke samme utfordring som før å krysse passasjen med båt, primært på grunn av klimaendringene som gjør at det nå blir helt isfritt på sommeren. Selv om sommeren byr på høye temperaturer og isfrie farvann, er dette kun en kort del av året, og resterende måneder defineres av streng kulde og arktiske forhold.
Eirik og jeg ønsket en smakebit på norsk polarhistorie, å forsøke å sette oss inn i hva som var i tankene til de tidlige pionerene som utforsket klodens minst tilgjengelige områder. Hvordan er det å ferdes i så ugjestmilde forhold for egen maskin? Vi bestemte oss for å krysse Nordvestpassasjen på ski fra Cambridge Bay til Gjøa Havn. 400 km på ski uten støtte utenfra, kun oss to, med hver vår pulk på nærmere 80 kg.
Vi fikk raskt en reality check da vi ankom Cambridge Bay og forhørte oss om isbjørnfaren og siste observasjoner. Vi hadde tidligere fått informasjon om at isbjørnen ikke oppholdt seg i dette området i særlig grad, og at vi nærmest var heldige om vi så spor etter den. Dette viste seg å ikke stemme. Vi kjøpte signalpistol, en betydelig mengde slugs til haglen og fikk bear bangers og gummikuler av viltvokterne. Det vil si at vi hadde noen ulike ammunisjonsvalg til 12/76-pumpehaglen min, og fikk følgelig noen ikke-dødelige alternativer dersom isbjørnen måtte skremmes bort. Vi begynte å innse alvoret og omfanget av ekspedisjonen vår i enda større grad. Tre uker ute på Polhavet i ned mot 40 minusgrader og kun beskyttet av en millimetertykk nylonduk på nattestid. Hva om isbjørnen angriper oss mens vi sover?
Som varslingssystem mot ubudne nattgjester hadde vi med et snubleblussgjerde som bestod av fire stolper og to tynne tråder i ulik høyde som dannet et sikkerhetsperimeter rundt teltet. Om noe kommer bort i trådene vil en splint trekkes ut av en haglpatron i nærmeste stolpe, og smellet er høyt nok til at vi våkner, og ideelt sett setter litt frykt i den ubudne gjesten.
Dagene var lange og fremdriften gikk svært sakte i starten. Pulkene gravde dypt ned i snøen og ble som en plog hengende bak oss. Selv om vi hadde trent godt i forkant, kom belastningsskadene snikende og fortløpende. Kroppen var lite fornøyd med de ekstreme påkjenningene, men det var ikke så mye å gjøre med det annet enn å ta seg sammen og fortsette. Én dag av gangen. Det ble gradvis kaldere og kaldere, og vi hadde sjelden nattemperatur mildere enn 25 kuldegrader. På de kaldeste nettene krøp kvikksølvet ned mot 40 minus.
Etter hvert kom vi bedre inn i rutinene og det gikk mindre tid til å slå opp og bryte leir. Dagene kunne i større grad brukes til fremdrift, pulkene ble lettere og snittfarten økte. Det var likevel en kontinuerlig og overhengende isbjørnfare, og spesielt i området rundt Jenny Lind-øyen observerte vi svært mange isbjørnspor. Flere netter erfarte vi at isbjørnen hadde ligget bare et par hundre meter unna oss gjennom natten og observert oss. Vi priset oss lykkelig for at den ikke overrasket oss mens vi lå tettpakket i doble soveposer i dyp søvn.
Det var likevel et par netter vi fikk testet nødprotokollen vår da vi hørte dyrelyder rett på utsiden av teltet mens vi sov. «William, hører du også det? Det er noe utenfor teltet», sa Eirik mens jeg lå halvveis i drømmeland. «Ja, jeg hører det. Vi må ut! Jeg tar haglen!», svarte jeg momentant. Det var en spesiell følelse å tenke på at jeg straks kunne stå ansikt til ansikt med polhavets konge. Det var ikke tid til å kle på seg ordentlig; jeg bare dro på meg dunjakken, et par fotposer og tok haglen i hånden. Det var fire slugs i magasinet, men ingen i kammeret. Jeg pumpet en patron inn i kammeret, åpnet teltglidelåsen og tittet forsiktig ut. Ingen isbjørn rett foran meg, så jeg bykset effektivt ut av teltet med våpenet først, og sveipet haglen i en 270 graders bevegelse for å kartlegge området rundt. Eirik kom ut rett bak meg med signalpistolen i hånden.
«Ingen bjørn», sa jeg. Sporene viste at det hadde vært en caribou, en nordamerikansk villrein, som hadde vært på besøk. Vi pustet begge lettet ut og trakk raskt inn i teltet for å unnslippe den iskalde polvinden.
Det tok oss totalt 20 dager å tilbakelegge 400 km fra Cambridge Bay til Gjøa Havn, og distansen var en god blanding av å gå gjennom skruisbeltene på Polhavet og traversere øyene underveis. I tillegg til å ha sett spor av flere titalls forskjellige isbjørner og en enslig grizzlybjørn, observerte vi villrein, moskus, polarrev og ryper. Nunavut-provinsen i nordlige Canada er vill og vakker, men byr absolutt på ekstreme forhold. Uten riktig trening og moderne utstyr, hadde vi trolig ikke overlevd mange dagene i villmarken.
Eirik og jeg sitter igjen med en dyp respekt for de norske polarheltene, og ser frem til nye vinterekspedisjoner. Kanskje det blir Sibir neste gang?
William Byholt 