Packrafting var helt ukjent for meg frem til jeg forsøkte det for første gang på Sumatra i fjor. Den gangen var jeg langt mer bekymret for krokodiller enn krevende stryk, og mange scenarioer utspilte seg i fantasien min for hvordan gummibåten ville hevde seg mot en tre meter lang krokodille. De lokale i landsbyen jeg padlet fra var alle raske til å gestikulere et krokodillegap som smalt igjen. Jeg valgte å tro at de overdrev faren, og padlet nedover elven ved godt mot. Likevel tenkte jeg at det kunne være behagelig å finne en krokodillefri elv for neste tur.
I år bestemte jeg meg for å kaste meg ut i et større prosjekt, med tilstrekkelige utfordringer til at jeg kunne videreutvikle meg som padler. Jeg ønsket også å padle nedover en elv der det ikke finnes noe særlig tilgjengelig informasjon, eller indikasjoner på at andre har padlet hele elven. Etter mange sene kvelder med Google Maps-leting etter spennende jungelelver, falt valget på Nam Ou-elven i Nord-Laos, som har kilden sin i et fjellparti rett ved den kinesiske grensen. Jeg fant et blogginnlegg fra to polakker som padlet deler av elven, men de valgte å ta buss for å unngå en strekning på ca. 80 km som de hadde blitt frarådet å padle.
Utdrag fra blogginnlegget deres: «The difficult part of Nam Ou winds through Phou Den Did National Protected Area – a bio-diversity scenic reserve, where the only settlements are those of poachers and where the river is so wild (class 3), that there are no local boat drivers daring to risk their wooden vessels on its rapids».
Planen min var opprinnelig å ta meg helt opp til elvens kilde, men jeg fant raskt ut at det var usedvanlig lav vannføring, og jeg ønsket ikke bruke de første dagene på å gå til fots. Sekken min veide over 35 kg fra start, ettersom jeg måtte ha proviant for minst 10 dager. Det var ikke lett å forutse når neste mulighet for å reproviantere ville være. Jeg hadde også med utstyr for å rappellere, for å kunne passere eventuelle fossefall. På Sumatra erfarte jeg at noen jungelelver graver så dypt ned i dalsiden at det ikke er mulig å gå rundt. Om eneste veien er å følge elven, er det kjekt å ha et tau. I møte med ukjent terreng er det fornuftig å være så forberedt man kan.
I en liten landsby i Yot Ou-distriktet startet jeg ferden nedover Nam Ou. Elven var rundt 5 meter bred, men jevnt over bare 20-30 cm dyp. Allerede etter det første stryket skjønte jeg at packraften kom til å få mye juling. Det var fantastisk å endelig komme seg ut på elven og nyte friheten. Jeg var sliten etter 18 timer på nattbussen, som hadde kastet meg frem og tilbake mellom rustne metallseter på de humpete fjellveiene. Det var likevel godt å få den tunge sekken av ryggen og festet på tvers foran på packraften. Solen stekte intenst og temperaturen lå midt på 30-tallet.
Jeg passerte en lang rekke stryk allerede første dagen, med langt høyere vanskelighetsgrad enn jeg tidligere hadde erfart. Packraften var også litt annerledes å manøvrere i strykene med den tunge sekken foran. Jeg padlet nesten kontinuerlig frem til solnedgang, mens jeg speidet etter et passende sted å henge opp hengekøyen min. Jeg bestemte meg for å ta en liten pause på en sandbanke der elven var bredere, men til min store frustrasjon la jeg merke til et tog av luftbobler komme opp på venstresiden av packraften. Etter en rask inspeksjon var det bare å konstatere at allerede på dag 1 hadde jeg klart å slå hull på fartøyet mitt. Neste spørsmål var om lappesakene jeg hadde medbragt og de to YouTube-videoene jeg hadde sett ville være tilstrekkelig til å avverge ytterligere dramatikk. Det var heller ikke ideelt at det var en liten halvtime til solnedgang og jeg var strandet på en sandbanke midt i elven.
Neste morgen, etter en ufrivillig introduksjon til å benytte packraften som madrass, måtte jeg bare innse at reparasjonsjobben min sannsynligvis ikke hadde gjort produsenten særlig stolt, og det kom fortsatt luftbobler piplende ut. Jeg fyrte opp bålet for å få i meg frokost og kaffe, før jeg gjorde et nytt hederlig forsøk på å lappe hullet. To timer senere måtte jeg bare akseptere at jeg fortsatt ikke hadde knekt koden på å lime packraft. Etter en kjapp utregning konkluderte jeg med at hullet ikke slapp ut mer enn ca. 3 liter luft i timen, og det ville være uproblematisk å holde problemet i sjakk ved å fylle på et par ganger gjennom dagen. Det var en god quick fix, og jeg kunne fortsette padleeventyret.
Det viste seg at de to polske padlerne hadde rett i at det var en lang rekke krevende klasse 3-stryk der elven gikk gjennom Phou Den Did-nasjonalparken, men det var likevel ikke større utfordring enn at det ble en god blanding av adrenalin og frykt. 95 % av strykene var mulig å padle, men tidvis måtte jeg gå ved siden av packraften i strykene pga. lav vannstand.
De første fire dagene av turen min var preget av endeløse stryk fra morgen til kveld, og snittdistansen lå på rundt 30 km per dag. Det som kostet mest krefter var alle de harde padletakene i strykene, og for meg som aldri har padlet langtur tidligere ble dette hard kost for muskulaturen. Det viste seg derimot fort å bli en favoritt å tilbringe nettene oppå packraften, selv om jeg tidvis frøs en del. Temperaturen sank til 12-15 grader på nattestid, noe som oppleves særskilt kaldt i kontrast til de stekende 40 gradene på dagtid.
Hver eneste kveld ble tilbragt ved siden av leirbålets dansende flammer, enten med en bok i hånden eller bålet som naturlig kino. Middagene bestod av ris og tunfisk, med sporadiske innslag av REAL turmat. Det var en fantastisk idyll å sove langs elvebreddene med jungelen som orkester. Det var ingen krokodiller eller store rovdyr å bekymre seg over, men det var nok av nysgjerrige edderkopper, flyvende insekter og stikkende bier. Jungelen har alltid noe å by på.
Padleturens mest dramatiske hendelse skjedde på dag 5, da jeg i stor forbløffelse så en helt enorm demning som nesten var ferdig konstruert. På kartet og satellittbildene skulle dette være urørt jungel uten et snev av bebyggelse, derfor ble jeg rimelig forundret da jeg så den høye betongveggen foran meg. Jeg var mest bekymret for hvordan jeg skulle komme forbi, og jeg håpet virkelig å slippe å gå rundt og over den, noe som så ut som et helt prosjekt. Jeg bestemte meg for å padle så nærme som mulig og se hvor elven ble av, og om politi eller sikkerhetsvakter kom til å stoppe meg.
Til enda større forbauselse så jeg at elven forsvant inn i en tunnel ved siden av demningen – såpass lang at det ikke skinte lys gjennom fra andre siden. Det var ingen sperringer, men heller ingenting som direkte inviterte til å padle inn i den mørke tunnelen som var tre meter bred og fem meter høy. Det satt en lokal fisker et par meter unna inngangen, så jeg padlet bort til ham for å få en indikasjon på om det var trygt å padle inn i mørket. Samtalen var selvsagt totalt ikke-verbal, men kroppsspråket var enkelt. Jeg pekte mot tunnelen, pekte på meg, padlet to tak med padleåren i luften, tok tommelen opp og bøyde hodet skrått til siden med et spørrende blikk. Han smilte bredt og responderte med tommel opp. Ja vel, det lover bra, tenkte jeg.
Samtidig hadde jeg en magefølelse på at sikkerhetsvaktene sannsynligvis ikke ønsket at en turist skulle padle gjennom her på egenhånd, så stressmomentet slo innover meg og jeg tenkte at jeg måtte padle inn umiddelbart før noen rakk å stoppe meg. Jeg rakk ikke tenke på at dette ville vært en fin anledning til å ta på seg hjelm, vest og hodelykt. Det er lett å være etterpåklok …
Det begynte raskt å gå opp for meg at jeg hadde tatt et særdeles lite gjennomtenkt valg. Jeg visste ingenting om hva som ventet meg i tunnelen, hvor kraftig strøm det er, hvor lang den er, om det er noen sperringer / farlige objekter lenger inn, og ikke minst hvor den ender. Det knøt seg i magen i det strømmen tok tak i packraften og dro meg inn i tunnelen. Nå var det umulig å snu.
Strømmen akselererte meg raskere og raskere innover i mørket. Lyden av store vannmasser i bevegelse intensiverte seg og fantasien løp løpsk med tanker om at dette ender i fritt fall på andre siden. Da jeg var rundt 50 meter inn i tunnelen var det så mørkt at jeg kunne ikke se hånden foran meg. Det var like svart både foran og bak meg – mørkets motsvar på whiteout. Overhodet ingen visuelle referanser. Elven ble striere, og jeg fikk plutselig bølger i ansiktet. Packraften spant rundt og smalt inn i betongveggen. Jeg forsøkte å bruke padleåren for å komme meg ut fra veggen, men det var lettere sagt enn gjort. Jeg var redd for at den grove betongveggen skulle skrape hull i packraften, og jeg var livredd for om noe skulle stikke ut fra veggen – et skilt eller annet – da ville det treffe meg rett i hodet. I et forsøk på å komme meg ut fra veggen dyttet jeg fra alt jeg kunne, og kom meg tilsynelatende en årelengde unna, men samtidig endte jeg i midten av elven der bølgene var høyest. Packraften ble vridd sidelengs, og jeg klarte ikke å rette den opp i kampen mot strømmen, samtidig som jeg ikke klarte å sette åren i riktig vinkel ned i vannet for å skape fremdrift.
Jeg var oppriktig livredd. En del av meg tenkte at her kommer jeg til å dø. GoProen filmet hele tiden, og jeg hører meg selv rope «DETTE BLIR DET SISTE JEG GJØR!». Selv i ettertid skjønner jeg hvor dramatisk det faktisk var. Hadde båten kantret der inne hadde jeg mest sannsynlig druknet. Minuttene gikk videre – denne tunnelen var vanvittig lang. Jeg så fortsatt ingenting, og jeg kjempet febrilsk for å holde packraften riktig vei. Flere ganger lå packraften minst 45 grader mot å tippe, og det var en iherdig kamp for å ikke havne i vannet. Gjentatte ganger smalt jeg inn i veggen på siden. Først etter fire eviglange minutter i full blackout begynte jeg å skimte lys i enden av tunnelen. Den amplifiserte bølgesusen inne i tunnelen, som på alle måter hørtes ut som en foss, begynte gradvis å avta, og jeg fikk et voksende håp om at jeg kanskje ikke kom til å ende i fritt fall på andre siden likevel.
Etter de lengste seks minuttene i mitt liv var jeg endelig ute på andre siden. Elven roet seg nesten umiddelbart i det jeg nådde åpningen, og gikk fra klasse 3 til 1 over få meter. Jeg priset meg lykkelig over at jeg aldri fikk panikk, selv om jeg hadde reell dødsfrykt mesteparten av tiden. Hendene mine begynte ikke å skjelve før jeg skjønte jeg var i trygghet. I ettertid ser jeg at den tunnelen sannsynligvis hadde vært kjempemoro å padle gjennom om jeg hadde hodelykt, vest og hjelm, men slik jeg ble kastet rundt i mørkets vrede var det en reell dødsfelle. Jeg slapp unna med skrekken, og følte jeg fortjente dobbel whiskeyrasjon og 100 gram ekstra ris den kvelden.
De påfølgende dagene viste seg å være mindre begivenhetsrike. Kineserne hadde ikke bygget bare én demning, men syv! Det har gjort store endringer i elven slik at jeg endte med å padle på vidstrakte innsjøer i stedet for morsomme stryk. Det ble også langt vanskeligere å finne gode overnattingssteder ettersom elvebreddene nå var stupbratte gjørmeskråninger, og ikke lenger brede sandbanker. Jeg padlet fra morgen til kveld med en snitthastighet på ca. 4,5 km/t på flatt vann. Solen kokte meg i uutholdelige 40 grader, og på dag seks ble det noe varmere enn kroppen min foretrakk. Heteslaget var som en lammelse gjennom kroppen og jeg følte jeg kokte innvendig. Dundrende hodepine og generell utmattelse. Jeg gjorde mitt beste for å padle på, men til slutt sa det stopp. Jeg endte med å lene meg ut av packraften helt til jeg gled ut i det behagelig kjølige vannet. Der ble jeg liggende med hodet under vann så lenge jeg klarte å holde pusten. Det var heldigvis tilstrekkelig til å få senket kroppstemperaturen nok til å fortsette padleturen uten varig organskade, og jeg slo leir ved første mulighet. Jeg hadde padlet kontinuerlig siden 6 om morgenen og kroppen var rimelig mør.
Etter 9 dager hadde jeg tilbakelagt rett i overkant av 250 km. Da 4G-dekningen slo inn på telefonen min i det jeg passerte nok en demning, fikk jeg oppdatert meg på nyhetsbildet i Norge og globalt. Koronapandemien var et faktum, UD anbefalte umiddelbar retur til Norge og mye tydet på at Laos kom til å stenge ned totalt. Grensen til alle nærliggende land var allerede stengt. Hjemme hadde jeg en far som hadde testet positiv på Covid-19, og det var dermed ingen tvil om at ekspedisjonen var over. Dog lettere sagt enn gjort, ettersom jeg fortsatt var i en svært øde del av Nord-Laos som ikke var tilkoblet det nasjonale veinettet, men etter et fullt døgn med padling og et påfølgende døgn på bussen kunne jeg endelig sjekke inn på et komfortabelt hotell i Luang Prabang.
Ekspedisjonen var avbrutt, men samtidig en suksess. Selv om jeg hadde planlagt å padle ned til Mekongelven og helt ned til Thailand – 700 km – hadde jeg likevel fått erfare det jeg var ute etter. Jeg hadde padlet inn i det ukjente og kommet seirende ut av det. Etter å ha padlet flere hundre klasse 3-stryk har jeg i større grad lært meg å lese elven og ta kalkulerte valg.
Konklusjonen er klar: Packrafting er utrolig kult, og jeg er klar for nye utfordringer!
William Byholt 