På et lite hostell i utkanten av Armenias hovedstad, Jerevan, er Ole og jeg travelt opptatt med å organisere alt turutstyret vårt. Foreløpig ligger det meste strødd utover rommet, men med hver vår Bergans Powerframe-ryggsekk på 155 liter, skal det godt gjøres å ikke få plass til alt.
Ole gir meg et bekymret blikk når han kjenner på vekten av den fullpakkede sekken, men velger å ikke si noe. Det er tross alt en del nødvendig utstyr som må med på en ukestur i fjellet, og i tillegg er vi nødt til å bære med oss mye vann. Vi har planlagt å krysse Geghama-fjellene, og det kan fort være en hel dagsmarsj mellom hver vannkilde på denne tiden av året. Vi kan ikke ta noen sjanser i dette klimaet. Akkurat nå er temperaturen over 40 grader i Jerevan, og vi verdsetter den delvis fungerende airconditionen høyt mens vi ferdigpakker sekkene våre.
Vi besøker samtlige «sports- og friluftsbutikker» i Jerevan, i den grad det i det hele tatt finnes, for å finne drivstoff til primusen vår, men må til slutt innse at det ikke er å oppdrive. Reserveløsningen er å dra innom den lokale bensinstasjonen for å fylle flaskene våre med vanlig bensin. Vi tar en taxi til Tsaghkashen, en liten landsby ingen utenfor selve landsbyen har hørt om, men ved god hjelp av Google Maps guider vi taxisjåføren til destinasjonen vår.
Et velkjent fenomen på mine turer er at ting sjeldent går helt etter planen, noe jeg etter hvert bare har innfunnet meg i, og denne turen er tydeligvis intet unntak. Allerede etter et par timer er Ole synlig uvel, og den neste timen er uavbrutt preget av oppkast og diaré.
– Skal jeg bære litt av pakningen din, spør jeg.
– Nei, jeg klarer meg selv, svarer Ole bestemt.
Jeg ser at han har det vondt. Jeg føler meg frisk og fin, og vil gjerne hjelpe ham, men han setter stoltheten foran sunn fornuft. Det er vanskelig å klandre ham, men resultatet er at vi forflytter oss med en snitthastighet på under 1 km/t, og leirplassen vår, med den livsviktige vannkilden, er fortsatt 10 km unna.
Den neste halvtimen beveger vi oss sakte. Hvert 5. minutt kaster Ole av seg sekken, og buksene faller like raskt til anklene. «Mamma!», brøler han i frustrasjon, mens han står på huk og gjør sitt fornødne for ellevte gang.
– Mamma kan ikke hjelpe deg nå! Gi meg 10 kg fra sekken din, sier jeg bestemt.
Jeg lesser en del av utstyret hans over i min sekk, og innser momentant at jeg får en ganske tung etappe frem til leirplassen. Pakningen min veier nå nesten 50 kg, og motbakkene går jevnt og trutt opp mot nærmere 3000 meters høyde. Nå har vi det vondt begge to i hvert fall, tenker jeg, og smiler diskré for meg selv. Sent på kvelden ankommer vi Aknalich-vannet, der vi slår leir og raskt kryper inn i soveposene våre.
Over de neste dagene blir alt bedre. Ole er ikke lenger syk, været er på vår side, og vi når turens første delmål: Å bestige Mt. Azhdahak, en vulkan på 3597 moh., som er områdets høyeste fjell. Navnet Azhdahak er sentralt i armensk mytologi, og legenden beskriver skapninger som er en blanding av menneske og drage, som forflytter seg mellom innsjøene og fjellene via et usynlig nettverk. Jeg får litt følelsen av at det er en alternativ variant av historien om Loch Ness-monsteret, men Ole og jeg lever oss inn i legenden, og vi føler begge at det gir et ekstra element av eventyr til en allerede spennende tur.
Følelsen av å nå toppen av fjellet gir en enorm glede, og vi nyter en fantastisk utsikt, der vi ser helt fra Svaneti-sjøen til Jerevan. Vi har foreløpig ikke møtt noen andre mennesker på her, med unntak av enkelte nomader som holder til i fjellene i sommersesongen. Det nærmer seg lunsjtid, og vi fyrer opp primusen, som riktignok hoster og harker i misnøye av å fyres med blyfri 80-et-eller-annet som brensel, men gir oss likevel den nødvendige varmen vi trenger for å koke opp vann til den frysetørkede maten vår. Mens vi nyter hver vår pasta bolognese, ser vi en gruppe turister på vei opp mot oss fra fjellets sydside.
– Hello, how are you? Where is your guide?
Turgruppens guide smiler vennlig, men ser noe spørrende på oss. Vi forklarer ham at vi er her på egenhånd, noe han synes er merkverdig. Responsen blir raskt litt annerledes når vi forklarer ham rutevalget vårt videre.
– You are crazy! No one goes there! There is no trail …
Jeg begynner så smått å betvile rutevalget vårt. Området er såpass øde, at jeg aldri fant noe kart over terrenget i forkant av turen, så planleggingen og navigasjonen er basert på lavoppløselige satellittbilder fra Google, og jeg har heller aldri lest om noen andre som har gått hele ruten vi planlegger å gå. For å ikke virke urutinert foran de andre turistene, svarer jeg selvsikkert at dette har jeg full kontroll på, og at det ikke blir noe problem. Guiden rister litt oppgitt på hodet, men ønsker oss lykke til. Vi deler en flaske armensk konjakk sammen med turistgruppen, før vi skiller lag og går hver vår retning.
– Er du sikker på at vi skal følge ruten vår videre, spør Ole.
– Ja, dette går helt fint. Guiden vet sikkert ikke hva han snakker om, svarer jeg.
Vi beveger oss videre østover, og gradvis noe lavere i terrenget. Vi ser fortsatt ingen andre mennesker, kun enkelte nomadetelt i horisonten. Solen skinner, og vi nyter livets glade dager. Pakningen har også blitt noe lettere. Det er etter planen kun tre dagsmarsjer igjen, og vi kommer oss endelig ned til elven vi har tenkt å følge resten av veien til det tusen år gamle Kakavaberd-fortet, som er turens andre delmål.
Det er faktisk en liten sti her, men terrenget er trått og delvis gjengrodd. Vi må kjempe oss gjennom tette busker og to meter høye tornekratt. Det er i tillegg helt vanvittig med fluer her, og selv om det er mer en irritasjon enn det er problematisk, så er det et element vi tenker vi gjerne kunne vært foruten.
Vi setter camp ved elven, og etter et par timer kommer en nomade gående bort til oss. Han kan like mye engelsk som vi kan armensk, og dialogen blir følgelig noe preget av manglende forståelse, men vi gjør likevel en innsats. Vi skjønner at han er fryktelig nysgjerrig på oss, ettersom det sannsynligvis er første og siste gang to nordmenn kommer gående gjennom dette dalsøkket. Siden vi ikke deler noe felles språk med mannen, må vi bruke mer universale metoder for å vise ham at vi er vennligsinnede. Vi gir ham sjokolade og tørket kjøtt fra matrasjonene våre, noe han villig aksepterer.
– Kanskje han har lyst på en snus, sier Ole.
– Han har jo ingen tenner. Blir det ikke vanskelig da, undrer jeg.
Ole åpner opp snusboksen sin, tar ut en snuspose, og gir den til mannen. Ole demonstrerer hvordan den skal plasseres under overleppen, og mannen gjør et redelig forsøk. Det viser seg fort at mannen ikke klarer å plassere snusen under overleppen, og om det er på grunn av manglende tenner, eller andre årsaker, vet jeg ikke. I stedet ender han med å suge på den som et drops, og det er helt tydelig at han ikke synes det smaker særlig godt. Jeg føler meg svært uhøflig, men jeg klarer ikke la være å le. Det hele er så komisk, der vi sitter langt ute i ødemarken med en armensk nomade, som suger på en snuspose.
Han gestikulerer at han tar ut snusen, som et forsøk på å spørre om det er ok å ta den ut. Vi nikker anerkjennende, og smiler når vi ser at han putter snusen i lommen.
Neste dag går vi bort fra elven og opp på høyfjellsplatået igjen. Det er ikke den opprinnelige planen vår, men på grunn av all vegetasjonen er fremkommeligheten forferdelig dårlig, og vi håper at det lønner seg å trekke litt opp i høyden igjen. Der er det lettere å gå, men trolig ingen vannkilder. Vi fyller vannlagrene våre fra elven, slik at vi har nok til vi er nede igjen fra Kakavaberd-fortet.
Vi ankommer Kakavaberd-fortet litt ut på ettermiddagen, etter å ha blitt stekt av solen hele dagen. Vannlagrene er tomme, men vi ser elven renne nederst i dalen, rundt 300 høydemeter nedenfor oss. Problemet er at vi finner ingen sti ned fra herfra, og det går opp for oss at fortet ble plassert akkurat her fordi det er så godt som umulig å nå det fra alle veier unntatt der vi kom fra. I tillegg har Ole høydeskrekk, og er særdeles lite interessert i å klatre ned fjellskrenten med en tung ryggsekk. Vi er rimelig dehydrerte, helt tomme for vann, og kommer oss ikke videre. Jeg ser ned på elven, som ikke er så langt unna, men det hjelper ikke; vi klarer ikke å komme oss dit!
– Vi må snu og gå tilbake, sier jeg. Ole bare nikker. Han er utslitt. Det er i grunn jeg også.
Vi går 300 høydemeter opp den bratte skråningen vi nettopp kom fra, og er dermed tilbake på det langstrakte viddelandskapet. Det er nesten en hel dagsmarsj tilbake til elven, og det frister lite. Det er også i overkant langt til sivilisasjonen den andre veien – spesielt uten vann.
– Nå er det alvor, konstaterer jeg.
– Hva gjør vi, spør Ole. Han ligger langflat på gresset, og prøver å hente ut en siste vanndråpe av flasken sin.
Det er vanskelig å tenke klart når man er sliten og dehydrert, men jeg må ta en sjefsavgjørelse: Vi legger fra oss alt av utstyret, inkludert sekkene, teltet og soveposene. Det eneste vi tar med oss er de tomme vannflaskene, verdisakene, førstehjelpsskrinet og litt mat. Vi bærer det i de avtakbare sidelommene på sekken, som ved hjelp av en glidelås danner en liten dagspakning.
Jeg lagrer koordinatene til utstyrslageret vårt, og vi begynner å gå innover vidda. Jeg mener å huske at jeg så et nomadetelt 1-2 mil nordover, og er vi heldige, så er det folk der. Det begynner å bli sent på kvelden, og stemningen er noe laber. Vi er slitne og tørste. Jeg tar regelmessig opp kikkerten for å speide etter mennesker eller bebyggelse. Etter fire lange timer, ser jeg endelig et hvitt telt et par kilometer unna.
– Jeg håper det er folk der, sier jeg. Ole bare nikker.
Når vi kommer nærmere, ser vi to mennesker på utsiden av teltet. Vi roper og vinker til dem, mens vi småjogger siste strekket. Hodepinen er intens på grunn av dehydreringen. De to mennene som bor i teltet virker vennlige, men ser veldig spørrende på oss. De ser ut til å være birøktere, og det svermer av bier på utsiden. Vi hilser på dem, selv om disse heller ikke forstår et ord engelsk. Intensjonen er å være høflig, men nå er jeg tørst. Farlig tørst.
«Vada!», nesten roper jeg, mens jeg vifter med den tomme vannflasken min.
Fornøyd med at jeg i hvert fall har lært meg det russiske ordet for vann, håper jeg at det ble tydelig kommunisert at det er det vi trenger. Jeg har en følelse av de ikke helt forstår at vi holder på å omkomme av dehydrering, men til slutt blir vi invitert inn i teltet, og en av dem tar frem en umerket halvlitersflaske. Jeg kjenner skepsisen slå inn når han skjenker opp i små glass. Den lukten kjenner jeg, og den er ikke til å ta feil av.
«Vodka!», sier den eldste av dem, mens han smiler fra øre til øre.
Det er jo virkelig ikke det vi vil ha. Jeg prøver igjen å si «vah-DAH», og er usikker på om problemet er min russiske uttale, eller deres manglende evne til å forstå noe som helst. Eventuelt overskygges alt av den kulturelle plikten som tilsier at alle gjester skal bys på vodka før noe annet kan diskuteres.
Ole og jeg innser at vi like godt kan drikke vodkaen, og jeg må innrømme at den er overraskende god. Den er lett sødmefull, med en lang og myk ettersmak, og er i en helt annen liga enn det skvipet vi blir servert hjemme i Norge.
Birøkteren tar endelig frem en svær vanndunk, og fyller opp et glass til hver av oss. Vi tømmer glassene på et øyeblikk, og ber umiddelbart om påfyll, men det har de tilsynelatende liten forståelse for. Vodkaflasken kommer frem igjen, og vi heller nedpå en shot til mens vi roper «Zazdarovje» i kor. Vi forstår at vi ikke kommer unna det obligatoriske drikkeritualet, og blir følgelig sittende i timevis å drikke vann og vodka om hverandre. Jeg tar frem den russiske ordboken jeg var lur nok til å pakke med, og vi gjør en felles innsats på å forstå hverandre. Jeg skjønner fortsatt ikke så mye av hva de sier, men nå er jeg blitt såpass beruset av all vodkaen, så det bryr meg fint lite.
Rundt midnatt må vi takke for oss, og vi forsøker å forklare at vi må tilbake til leiren vår. Ole og jeg trasker tilbake over vidda, nå med fulle vannflasker og minst 1 i promille. Det er helt stjerneklart, og temperaturen er behagelige 20 grader. Vi smiler og ler, og har for øyeblikket glemt dramatikken som nettopp var. Jeg er glad for at jeg lagret koordinatene til utstyret vårt, ellers er jeg rimelig sikker på at vi aldri hadde funnet veien tilbake – promillen tatt i betraktning.
Vi når tilbake til utstyret vårt i tretiden på natten, og får raskt satt opp teltet. Neste dag sover vi helt til klokken 11, og våkner av at solen varmer opp teltet. Vi har rundt 4 liter vann igjen hver, og det må holde til vi klarer å nå frem til elven, bare at vi må finne en alternativ rute dit. Etter møysommelig studering av satellittbildene, finner jeg en rute som ser realistisk ut. Det må bare fungere, tenker jeg.
Terrenget er selvsagt mye mer krevende enn vi så for oss, men vi er enige om at nå er det ingen vei tilbake. Vi nærmest klatrer ned fra fjellet, gjennom tornekratt som river opp hud og klær, men vi kommer oss i hvert fall nedover.
Til slutt når vi elven, og vi kaster sekkene fra oss og hopper uti. Det er lenge siden vi har satt så stor pris på vann. Primusen fyres opp og lunsjen tilberedes. Her skal vi slappe av og kose oss, før vi begir oss ut på finaleetappen til Garni, som er 15 km unna om vi følger elven.
Den siste etappen til Garni er tung og monoton; vi følger grusveien som går langs elven, og terrenget er småkupert. Nå som vi er nede i lavlandet er temperaturen nærmere 40 grader, og svetten renner mens vi, av en eller annen grunn, følger militær 50/10-protokoll for å komme oss raskest mulig tilbake. Lange gåetapper og korte pauser. Ole får andregrads forbrenning på armen av solen, men tenker at det problemet får håndteres en annen dag.
Vel tilbake i Jerevan er vi enige om prioriteringene våre: En lang dusj, en stor hamburger med ekstra alt og en kald øl.
Dagen etter drar vi innom sykehuset i Jerevan for å behandle sårene til Ole. Ingen snakker engelsk, men han blir i hvert fall lappet sammen!
William Byholt 