På taket av Sør-Amerika

Nok en gang satt jeg alene på en transkontinental flyvning. Denne gangen var planen å nå toppen av Aconcagua – det høyeste fjellet i Sør-Amerika, og det høyeste fjellet utenfor Himalaya.

Her er spillereglene annerledes enn ved de mange tropiske vulkanene jeg besteg i Sørøst-Asias utkant for bare noen måneder siden. Aconcagua er en del av det verdenskjente fjellkonseptet «7 summits», som vil si at det er langt flere enn meg som drømmer om å vifte med eget nasjonalflagg på toppen av fjellet. Her er det mye logistikk involvert, og dyre parktillatelser må anskaffes. Egen avføring må bæres ned fra fjellet og godkjennes av parkvokterne. Gjør man noe galt, vanker det heftige bøter og en smekk på lanken. Det er en rekke sjekkpunkter underveis, og blant annet obligatorisk legebesøk i basecamp. «Embrace it, or go somewhere else», tolker jeg det som. 

Hundrevis, eller tusenvis, av aspirerende tindebestigere strømmer til nasjonalparken i det sommersesongen trer i kraft. Mange nasjonaliteter er representert, dog er det en særegen norsk dominans i fjellet. Dominans, om det er rett ord å benytte, viser ikke til erfaring og prestasjon, heller det kvantitative ved at lille Norge har en overraskende høy prosentandel av turgåerne på fjellet. At vi er en utpreget fjellnasjon og i tillegg har en sterk økonomi, utgjør nok mye av grunnen.

Man finner hele spekteret av erfaring blant menneskene på fjellet, men fellesnevneren blant mange er at høye fjell er en relativt ukjent verden. Det er ingen mangel på ekspedisjonsutstyr rett ut av originalemballasjen, som testes for første gang på 5000 høydemeter eller høyere. Jeg undret meg mange ganger over de jeg spurte, som aldri hadde vært på fjell høyere enn Galdhøpiggen, men som likevel så seg egnet til å forsøke seg på Aconcaguas nesten syv tusen høydemeter. For meg, er det litt som å skrive en mastergradsavhandling rett etter fullført ungdomsskole, men med full tillitt til at man veiledes til suksess av en som har gjort det før. En fullguidet ekspedisjon fra Norge har fort en total prislapp på nærmere hundre tusen kroner – det er mye penger man satser. 

Det var likevel berikende å møte mange fra de guidede gruppene. Alle har sin historie, og de forsøker seg på fjellet av ulike årsaker. Her er spillereglene slik at fjellet er stort nok for alle, og alle står fritt til å bestige fjellet etter egne premisser – enten det er fullguidet i stort team, eller alene på budsjett. Det skal sies, at for den lokale økonomien, bidrar sånne som meg svært lite, og de store gruppene er langt mer populære blant de dollarsøkende lokale heltene – som for øvrig gjør en fantastisk jobb! 

Alle lærer noe på fjelltur. Jeg er tunglært på en del ting, og fikk meg følgelig en lærepenge. Før denne turen har jeg trent hardt og målrettet: åtte økter i uken. Jeg har løftet vekter, løpt motbakker, trukket bildekk og gått med tung ryggsekk. På fjellet bar jeg tyngre pakning enn de fleste andre, og følte meg råsprek. Egoet og konkurranseinstinktet var ikke lagt igjen hjemme – det var med på tur i beste velgående. Det føltes ut som jeg kunne løpe oppover fjellet. Bæredag til 5000 moh. var lett. Opp til 5500 moh. gikk også på rekordtid. Jeg kunne ikke fatte hvordan togene med fotturister i de store guidede gruppene kunne bruke så lang tid – og med så små søte ryggsekker! 

IMG_20190120_124423-01.jpeg

Slow and steady wins the race, kan man si om høye fjell. Når man passerer rundt 6000 høydemeter endrer spillereglene seg. Man kan ikke lenger lure seg unna ved å kun være rask – man må være smart og tålmodig. Andre natten jeg sov på 5500 moh. våknet jeg med hodepine. Det var som en migrene som forplantet seg fra frontallappen og videre ut til lateralsidene. Det dunket i hodet, i takt med en tresifret hjertefrekvens og et solid pulstrykk. Bare det å gå 10 meter fra teltet, opp en liten skråning for å hente snø, var nok til å sende meg i respiratorisk sjokk. Jeg følte meg 40 år eldre, og turboen fra tidligere var forsvunnet. 

Jeg skjønte selv hva som hadde skjedd. Jeg bannet repetitivt, forbannet over å ha gjort en så basal feil. Kroppen min var kjørt hardt etter intervalltrening i intensitetssone 4 opp fjellsiden. Der andre hadde gått rolig, for ikke å stresse kroppen, hadde jeg forsøkt å prestere med blod på tann. For en idiot jeg var. Nå lå jeg her flatt ut i teltet – alene – uten krefter til å utrette noe fornuftig. Spørsmålet var om jeg kunne sove det av meg, eller om jeg var for høyt oppe til å hente meg inn. Det ble en tredje natt på 5500 moh., og jeg droppet det potensielle værvinduet for mulig toppstøt påfølgende dag. Jeg hadde nok med å sitte på huk inne i teltet og gjøre fra meg i en plastpose, i en cocktailrus av ibuprofen og paracetamol for å holde hodepinen i sjakk. Toppstøt var uaktuelt.

Mørke tanker gjorde sitt inntog. Hva om jeg ikke når toppen i det hele tatt, tenkte jeg mye på. Alt dette forgjeves, og takket være et usunt konkurranseinstinkt som hadde vært i full effekt. De tre årene på idrettshøgskolen har definitivt satt sine spor i meg. I stunder som dette er det ekstra krevende å være alene, og man jobber med mange andre aspekter enn det rent fysiologiske. Nå var jeg sliten, og alt kjentes tiltak ut. I et svakt øyeblikk begynte jeg å tvile på om jeg virkelig er laget for dette. Hvem prøver jeg å lure, alene på Aconcagua, men slått ut av høyden femten hundre høydemeter under toppen. Patetisk. Jeg får dra tilbake til Indonesia, der toppene ikke er så høye, tenkte jeg.

 

IMG_20190113_155737-01.jpeg

Man har mange timer til å tenke og fundere når man ligger alene i telt. Det var i tillegg dårlig vær, så jeg holdt teltet over 23 timer i døgnet. Matlysten hadde kapitulert, trolig som bieffekt av hyperakklimatiseringen min, så jeg fokuserte mest på å drikke nok vann samt dytte i meg noen energibarer uten at brekningrefleksen tok totalt overhånd. Jeg hadde allerede lest ut tre bøker på Kindlen min, og de siste dagene hadde jeg gjort et solid innhugg i Shantaram – en sann historie fra India på 80-tallet. Jeg ble ekstremt imponert og fascinert over hovedpersonens evne til å innfinne seg med motgang og ubehag. Hans psykiske styrke var ekstrem, og svært inspirerende. Jeg skjønte at det var på tide å ta seg sammen. Det var ikke noe synd på meg, og jeg var heller ikke syk. Det er kun én løsning når man ikke fikser høyden: gå ned!

Det er tiltak, og noe hardført for motivasjonen, å gå ned fra fjellet, der man allerede har gått opp og ned flere ganger. Flytte campen ett steg tilbake, ned til 5000 moh. Det var tungt å flytte ned, spesielt ettersom høyderusen fortsatt var i full effekt, men jeg visste at det var rett løsning. Den eneste muligheten for å nå toppen alene, og trygt, var å gjenvinne styrken, og kroppen restituerer ikke i høyden.

IMG_20190107_121844.jpg

Det var et værvindu tre dager frem i tid, så jeg hadde to dager for å hente meg inn i Camp 1. Matlysten virket til å være parkert for resten av fjellturen, og REAL-turmaten var omtrent ikke til å tvinge ned. Det ble nudler, supper, barer og litt annen snacks; nok til å holde maskineriet i gang, men fulle glykogenlagre og fravær av muskelsvinn forble en utopi.

Etter to netter i «lavlandet» følte jeg meg betydelig bedre. Oksygenmetningen i blodet hadde vært fin hele tiden, men nå var hvilepulsen samarbeidsvillig igjen. Jeg fant ny motivasjon og styrke. Det er nå eller aldri, tenkte jeg. All in!

frem

Jeg flyttet opp til 5500 moh. igjen, der jeg tidligere hadde slitt. Denne gangen følte jeg meg pigg, i hvert fall ved ankomst. Det var veldig få mennesker der. De aller fleste hadde flyttet opp til campen på 6000 moh. – der man normalt starter toppstøtet. Tanken slo meg, at det kanskje ikke var noen grunn til å bruke krefter på å flytte hele campen opp dit, men heller sove på 5500 moh., og til gjengjeld måtte gå 50 % flere høydemeter på toppdagen. Ingen andre så ut til å gjøre det, og jeg følte det validerte ideen min ytterligere. Jeg har erkjent at jeg har et behov for å skille meg ut og gjøre ting annerledes.

Alarmen i teltet gikk 02:00. Jeg hadde sovet dårlig de to foregående nettene, mye på grunn av kraftig vind, men jeg våknet som et skudd av alarmen. Kroppen var innstilt på en tung dag, og nå handlet det om å prestere. Alt var planlagt i detalj, og jeg hadde en mental sjekkpunktliste, i kronologisk rekkefølge, for alt som skulle gjøres den timen jeg hadde til disposisjon før avgang kl. 03:00. Med fyr på primusen ble det raskt behagelige 20 grader i teltet, og nudlene ble kokt til perfekt al dente sammen med en god dose natriumklorid. 3 liter vann var smeltet og klargjort dagen før, og måtte holde for 12 timer i høyden. Pakningen var redusert til et minimum, men nødvendigheter som førstehjelp, ekstra hansker og litt annet var med. Hittil hadde jeg vært totalt selvhjulpen, og det måtte videreføres uten unntak til jeg nådde tilbake til Basecamp. For at jeg skal kunne kalle det en solobestigning kan jeg ikke få hjelp til å sette opp teltet engang – selv i ruskevær. Det er i hvert fall mine spilleregler.

03.15 begynte jeg å gå. Høydemåleren viste 5472 moh. Det var skyfritt, vindstille og fullmåne. Enda bedre var det at jeg var den eneste som gikk fra denne campen, så jeg gikk helt alene. Stien oppover var opplyst i en vakker symbiose mellom fullmånen og hodelykten min. Formen kjentes bra, og jeg holdt effektivt tempo. Det virket som jeg enda ikke hadde lært meg det velkjente sneglegiret som ofte benyttes i høyden. Etter en time nådde jeg en stor stein på 5740 moh. Jeg satt meg ned og tvang i meg en halv energibar og et par slurker farinindusert væske. Jeg så utover fjellandskapet, alt opplyst av måneskinnet, og priset meg selv lykkelig over å få oppleve noe så vakkert. Bak den skjeggete fasaden er jeg en følsom sjel, og jeg lar meg lett påvirke av de mange sanseinntrykk. Et par tårer trillet nedover kinnet mitt. Jeg skjønte at jeg kom til å klare det. Ingenting kunne stoppe meg nå, følte jeg.

Det var slutt på den indre kampen der jeg forsøkte å overvinne stahet, konkurranseinstinkt og andre mindre heldige kvaliteter. Embrace it, tenkte jeg. Jeg er den jeg er, og nå handler alt om å snu det til en styrke. Det er for sent å bli kvitt ballast – alt må ses på som verktøy som må benyttes på rett måte for å nå det overordnede målet: nå toppen – trygt – og ned igjen!

Jeg er et konkurransemenneske. Det driver meg mer enn mye annet. Jeg så alle menneskene høyere oppe på fjellet. Lange tog av hodelykter sikksakk på vei opp de bratte fjellsidene. Jeg hadde startet nederest, og var følgelig bakerst. Bakerst! Det må ha vært godt over 100 mennesker på vei mot toppen. Jeg tok et pust i bakken da jeg nådde Cholera-campen på 6000 moh., og funderte over fremgangen videre. Jeg hadde allrede brukt en del krefter på vei opp dit, og det var langt igjen videre. Likevel, jeg har mye å gå på, tenkte jeg. Et stykke opp passerer man den fysiske barrieren. Alle kommer til å være nedbrutte og slitne, men det er da det mentale spillet begynner. Jobbe med motivasjonen. Finne balansen mellom kontinuerlig fremdrift og fornuftig hvile for å hente seg inn. Man må tilpasse seg fjellet, ha en adaptiv holdning, og lytte til kroppen. Hvert steg fremover er et skritt nærmere suksess.

Dette er min sone. Dette kan jeg, tenkte jeg. Alle turene alene i verdens kriker og kroker. Søvnløse netter med blodig diaré på Borneo eller dødsfrykt i Papua Ny Guineas ville jungel. Jeg har fått det til før, og perfeksjonert, hvordan jeg skal jobbe når det er tungt, når kroppen helst vil hvile. Jeg skal først opp det fjellet, tenkte jeg. Jeg måtte tenke som i en idrettskonkurranse, noe jeg strengt tatt har mer teoretisk enn praktisk erfaring med, men det handlet om å disponere riktig. Åpne hardt, og øke, gliste jeg, i en ironi jeg var usikker på betydningen av. 

Nå var det gøy. Jeg hadde noe fokusere på, selv om det var min egen egosentriske boble, på høygir i en type selvvalidering. God – bedre – best. Allerede lå folk strødd i kanten av stien. Noen får den tynne luften som et slag i ansiktet i det de tar de første stegene mot toppen. Kroppen skriker ut i full fortvilelse over at den oksygenfattige luften ikke gir adekvat substratmengde for videre progresjon.

Jeg hadde overskudd til å observere: Det er interessant å se hva andre gjør, på hvilken måte, og med hva slags utstyr. Hvordan de beveger seg. Der noen er i god takt mellom stavtak og fotforflytning i perfekt diagonal, er andre over i en panisk kaving der hver bevegelse koster minst dobbel energimengde. Skrittlengder, pustefrekvens og retningendringer i hva som kun kan beskrives som en type anarki med hensyn til fremdriftsdisiplin. Noen gikk med stegjern, andre uten – noen hadde til og med et par på deling. Rundt halvparten hadde isøkser dinglende fra sekken, muligens i god tro om at Aconcagua må klatres. En isøks er riktignok ikke dumt, men behøves heller sjelden. Den gjør heller ingen nytte hengende på sekken, og det å bruke en isøks for selvredning krever trening – noe de færreste her har.

Jeg tror selv jeg har god arbeidsøkonomi i fjellet – i motsetning til når jeg løper. Jeg analyserer alt jeg gjør kontinuerlig, og hjernen min er innstilt for å perfeksjonere alle bevegelser. Jeg merker forskjellen når jeg endrer steglengde og -frekvens, hva som skjer når jeg legger mer vekt på armene og stavene, og hva som skjer når stavlengden justeres underveis. Puls og opplevd anstrengelse avgjør hvor ofte jeg tar pause – og hvor lenge. Jeg er ikke en del av en gruppe, og kan dermed optimalisere på individnivå – det er luksus.

Problemet med arbeidsøkonomioptimalisering er at den veltes så fort man tvinges ut av rytmen. Litt som en maratonløper som åpner for hardt og drar på seg en laktatopphopning i første splitt: Det forplanter seg gjennom løpet. Hver gang jeg tok igjen en gruppe foran meg, ble jeg ikke bare tvunget til å øke tempoet midlertidig til over terskelen min, men jeg måtte i tillegg passere på utsiden av stien i løs grus. Dette kostet krefter, og tok tid å riste av seg. Da jeg nådde 6300 moh. hadde jeg passert rundt 80 % av menneskene, og kunne ta et lite pust i bakken. Lenge nok til å drikke litt, men ikke så lenge at jeg ble kald.

Da jeg nådde begynnelsen av canaletaen – den siste bratte stigningen mot toppen – var det kun 15 stykker foran meg. De hadde alle gått raskt, men de så slitne ut. Jeg tok gradvis innpå dem, og det var det eneste jeg tenkte på. Fokuset mitt var ikke på toppen, det var på å være først. En av gruppene var argentinske soldater med en brautende troppssjef. Han gaulet i vei, men soldatene hans var utkjørt. De peste som dampveivalser opp den bratte snøen, og et par satt seg ned for hvert femte steg i ren fortvilelse. Jeg var også sliten, men hadde funnet rytmen min, så jeg passerte dem en etter en. Jeg tillot meg å glise bredt da jeg passerte troppssjefen – han var sikkert sprekere enn meg, men han måtte vente på røkla.

Beina mine begynte å bli seige. Det var effekten av disse 550 bonushøydemeterne som kom snikende. Glykogenlagrene var på rødt nivå, og det virket som alle energiprosesser kom fra fettoksidering eller kroppens selvkannibalisme av oksygenrik muskulatur. Med andre ord: Det gikk sakte, men det var fortsatt fremdrift. Jeg hadde funnet et ideelt tempo jeg kunne holde lenge: 20 korte steg, etterfulgt av 20 innpust, som med høy respirasjonsfrekvens vil si rundt 10 sekunder hvile. Hver halvtime satt jeg meg ned et par minutter og drakk noen slurker med sukkerdrikk. Søtt, ufyselig skvip, men rask og nødvendig energi.

Det var kun fire personer foran meg da jeg passerte 6900 moh. Jeg tok innpå dem, men de nærmet seg toppen. Jeg romantiserte videre rundt å være førstemann på toppen – som det skulle være en stor bragd – og fortsatte å presse kroppen litt over «komforttempoet». Det var tre japanere og en spansktalende guide. De siste 30 høydemeterne frådet jeg fra munnviken, og snørra rant og satt som istapper i barten. Jeg hostet, hyperventilerte og så sikkert helt forferdelig ut, men nå følte jeg at målgang nærmet seg. Det var ikke typisk «summit fever» – jeg ville bare slå dem. Jeg tok dem igjen 10 meter før toppen, og jeg holdt meg faktisk for god til å gjøre et klatrestunt ved å løpe foran dem, så vi nådde toppen samtidig. Det kunne jeg være fornøyd med. De brydde seg helt sikkert ikke noe som helst om hvem som var først uansett. Alt var i mitt hode, mitt eget lille kappløp til 6962 moh.

DSC01622_1-01.jpeg

Kl. 10.45 nådde jeg toppen. Rimelig utkjørt satt jeg meg ned og glante utover. Snøkledde topper i 360° panorama. Strålende sol, nesten skyfritt, og kun en lett bris. Jeg brukte sju og en halv time opp. Jeg hadde kun drukket 1 liter vann og spist halvannen energibar; det var kanskje ikke så rart jeg var litt sliten. Japanerne hadde bare en rask bildeseanse før de forsvant ned igjen. I minst 20 minutter satt jeg helt alene på toppen, på sesongens kanskje flotteste toppdag. Skuldrene mine var senket, og jeg tok meg tid til å ta alt innover meg. Det er dette det handler om, tenkte jeg. Så hardt har jeg jobbet for det, og da smaker det så utrolig godt. Jeg tillot meg selv en rekke sentimentale tanker, og felte et par tårer. I det store fjellperspektivet, er ikke solobestigning av Aconcagua noen stor bragd, men for meg, der og da, fylte det meg med stolthet. Det var bekreftelsen jeg trengte på at jeg følger rett vei i livet, og at jeg mestrer det jeg begir meg ut på. Det var ny personlig høyderekord med nesten 1000 meter, og absolutt en solid utfordring.

Vel nede fra fjellet, etter godt med tid til å reflektere over de mange valgene jeg tok underveis, føler jeg at jeg sitter igjen med verdifull lærdom. Noe av fordelen med å være alene på tur er at man må ta alle valgene alene – på godt og vondt – og dermed får en uvurderlig posisjon som delaktig i absolutt alle hendelser og utfordringer. Ingenting kan ukritisk overlates til andre, om det er rollefordeling i team eller en erfaren guide med totalt overblikk.

Jeg forstår meg litt bedre på styrkene jeg har, og ikke minst de mange sidene med utviklingspotensial. Endring er vanskelig, men refleksjon og ettertanke åpner mange muligheter for å kanalisere emosjoner og drivkrefter på mer hensiktsmessige måter. Det er utrolig viktig å være selvkritisk og gjøre analyse i ettertid dersom man har ambisjon om forbedring. For en voksen mann som er over gjennomsnittet sta kommer ikke endringer gratis – de må jobbes for.

Til sist vil jeg nevne raushet som et ord jeg har tenkt mye på. Jeg er vant til å gjøre alt alene, og er som oftest på turer der det ikke er noen andre mennesker. Da er det ingen hensyn å ta, og det blir mer «mann mot natur». På Aconcagua er det mange mennesker fra hele verden. Det er rikelig med plass, men samtidig er det ikke større enn at det er en nødvendig delekultur i kraft. Noen normer går på tvers av nasjonalitet, mens andre er mer åpne for tolkning. Felles for alle på fjellet er at alle har brukt tid og penger på å komme dit, eller har det som arbeidsplassen sin, og alle har akkurat like mye rett til å være der. Ingen er bedre enn andre, og ingen er tjent med nedlatende eller arrogante væremåter.

Jeg tilpasset meg etter beste evne, og det ga meg glede. En verdifull lekse er at ingen skylder deg noe som helst på fjellet – mange har nok med sitt eget toppstøt – men de som lært deg å kjenne hjelper deg dersom du trenger det. Som solobestiger vet man aldri når man faktisk trenger hjelp i et nødstilfelle. Det skal ikke undervurderes å ha venner på fjellet. Jeg hjalp flere med å sette opp og ta ned telt, gjorde meg kjent med de i campene, og ikke minst pratet mye med de lokale guidene og bærerne. Herlige mennesker! Det lønner seg å være raus med andre, og det føles godt.

Aconcagua var et fantastisk eventyr. Jeg er usikker på om jeg noensinne returnerer, men det går ned i minneboken som en vellykket ekspedisjon med stort læringsutbytte.

DSC01618-01.jpeg

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s